Om konflikter
Foreldre som befinner seg i høykonflikt etter et samlivsbrudd, står ofte i en krevende belastning – både følelsesmessig og praktisk. Det som begynner som uenighet om samvær, bosted eller økonomi, kan raskt utvikle seg til en fastlåst konflikt preget av mistillit, sterke følelser og gjensidig negativitet. Mange opplever at kommunikasjonen bryter sammen, og at samarbeidet om barna blir vanskelig eller umulig. Konflikten handler ikke lenger bare om sak, men blir personlig. Tidligere sår, sårede følelser og bekymringer for barnets ve og vel blandes sammen med frustrasjon over den andre forelderen. Dette kan føre til at foreldrene trekker barna inn i konflikten – bevisst eller ubevisst – og at barnet blir en brikke i en kamp det aldri ba om å være en del av. Forskningen viser at barn som lever med vedvarende og åpen konflikt mellom foreldrene, har økt risiko for psykiske vansker, lavere selvtillit og dårligere trivsel.
Høykonflikt preges ofte av lav tillit, høy grad av emosjonell aktivering og et sterkt behov for å bli hørt og forstått – samtidig som de har liten kapasitet til å lytte til den andre. Mange har med seg sårbarheter fra tidligere erfaringer, som utrygg tilknytning, psykiske plager eller vanskelige oppvekstvilkår. Når slike konflikter får utvikle seg over tid, kan de bli svært skadelige – ikke bare for foreldrene selv, men særlig for barna. Derfor er det avgjørende med tidlig hjelp, støtte og bevissthet rundt hvordan konflikter utvikler seg, og hvordan man kan bryte mønstrene før de setter seg fast.
Den østerrikske konfliktforskeren Friedrich Glasl har utviklet en modell som viser hvordan konflikter gradvis kan eskalere. Modellen består av ni trinn, og gir innsikt i hvordan konfliktdynamikken endrer seg – fra uenighet til fullstendig sammenbrudd i kommunikasjon og samarbeid.
Konflikttrappen – trinn for trinn
Spenning og fastlåste standpunkter: Uenigheter begynner å merkes. Partene har ulike syn, men tror fortsatt at det er mulig å snakke sammen og finne løsninger. Det er en viss anspenthet, men dialogen er fortsatt mulig.
Harde diskusjoner og polarisering: Samtalene blir mer preget av kamp enn samarbeid. Man snakker for å vinne, ikke for å forstå. Det oppstår svart-hvitt-tenkning og nedvurdering av den andre. Tredjeparter trekkes inn for å støtte eget syn.
Handling erstatter samtale: Kommunikasjonen bryter sammen. I stedet for å snakke, begynner man å handle på egen hånd – ofte uten å informere den andre. Dette skaper mistillit og feiltolkninger.
Allianser og negativt bilde av den andre: Man søker støtte hos andre og snakker negativt om motparten. Rykter og stereotypier får fotfeste. Den andre blir sett på som en motstander, ikke som en forelder med felles ansvar.
Tap av respekt og offentlig kritikk: Den andre blir åpent kritisert og ydmyket. Respekten forsvinner, og empatien svekkes. Konflikten blir personlig, og det kan bli vanskelig å holde fokus på barnas behov.
Trusler og press: Trusler og ultimatum blir en del av kommunikasjonen. Konflikten preges av stress og gjensidige angrep. Det blir vanskelig å finne trygghet og stabilitet.
Skade som strategi: Man forsøker å skade den andre – følelsesmessig, sosialt eller juridisk – selv om det også går ut over en selv. Det viktigste blir at den andre taper.
Nedbrytning og isolasjon: Målet blir å bryte ned den andres nettverk og støtte. Man forsøker å gjøre motparten maktesløs og alene. Konflikten har nå nådd et destruktivt nivå.
Felles fall: Begge parter er villige til å gå til grunne, så lenge den andre gjør det også. Det er ingen vei tilbake, og konflikten kan få alvorlige konsekvenser – særlig for barna.
Å forstå hvor man befinner seg i denne trappen kan være et viktig første skritt mot å endre kurs. Konflikter som får utvikle seg langt opp i trappen, kan gjøre det vanskelig å samarbeide om barna – og barna kan bli fanget i en skadelig lojalitetskonflikt de ikke selv har valgt.